Tirsdag 8. oktober 2013 kl. 19.00 i Stovner kirke

Professor Ola Didrik Saugstad og forfatteren Thorvald Steen holdt sammen foredraget Er vi blitt et sorteringssamfunn? Med undertittelen Hva gjør vi og hva vil vi med ny kunnskap og teknologi innen fosterdiagnostikk?

Ola Didrik Saugstad innledet med å vise til den nye filmen om den politiske filosofen Hannah Arendt som har beskrevet «ondskapens banalitet» når saksbehandler og byråkrat bare følger ordre uten å tenke over hva han eller hun faktisk er med på å gjøre. Ondskapen skjer på ren rutine. Han spurte om dette er i ferd med å skje i vår tid, i vårt eget samfunn. I barnedødeligheten, gjennom surrogati, ved selektiv abort i det DNA-samfunnet vi er en del av.

Hvem eier et barn? Bør vi endre genene slik at bare vellykkete barn fødes? Hvilke gener er i tilfelle gode og vellykkete? Ender vi opp med «designerbabyer» Bare de pene? De med god fysikk? Da har vi kommersialisert det menneskelige. Sorteringssamfunnet skjer ikke bare ved den tidlige ultralydundersøkelsen. Det viser seg i våre holdninger, i vår manglende respekt for det som er anderledes og svakt, i vår manglende respekt for livet i seg selv.

Bør foreldre som vanskjøtter sine barn og ikke følger kostholdsrådene slik at de blir fete anmeldes og straffes? Er foreldre ansvarlige for sine barns adferd?

§ 2c i abortloven, som gir kvinnen rett til abort etter 12. uke sier at det kan skje dersom barnet vil få en alvorlig arvelig sykdom. Tidlig ultralyd kan redde liv, men kan også påvise Downs syndrom. Dersom vi har regler som sier at foster med påvist Downs bør fjernes, da har vi skapt et sorteringssamfunn. Det finnes eksempler på at helsevesenet ikke stiller alle ressurser til rådighet når barn blir født som egentlig burde vært abortert.

Thorvald Steen fortsatte med å vise til at alle stortingspartiene synes å mene at det som brukes av ressurser skal brukes til å luke bort de med feile kromosomer. Vi velger bort det vanskelige selv om vi egentlig kunne klart å leve med det og hatt glede av det. Vi må få vite at det faktisk er mulig å leve med et skadet barn. For det er jo de som er utenfor det normale som er en ressurs!

Rasehygienelovene var skrekkelige. Man valgte bort de som hadde skavanker. Er ikke dette ondskap? Man velger bort framfor å se mulighetene ved å være anderledes.

Steen fortsatte med å fortelle om sin egen erfaring med å være anderledes. Da han 15 år gammel fikk han diagnosen progressiv muskelsvinn fikk han samtid vite at han om 10 år ville være avhengig av rullestol. Det var en personlig katastrofe, men han protesterte. Kroppen skal ikke få kaste meg i fengsel.

Han visste at det fantes en hemmelighet i familien. Sykdommen var der. I samfunnet vårt er det forakt for svakhet. En angst for å være anderledes. Det er tidsånden. Den som er anderledes er redd for å vise seg i det offentlige rom.

Saugstad repliserte: Dette sitter dypt. Jeg irriterer meg over de som er trege og sakte. Som lege vil jeg jo gjøre et menneske friskt igjen. Men den som er anderledes lever et fullverdig liv.

Steen fortsatte med å vise til at kristendommen, før den ble statsreligion, var en vekkselsesreligion der nestekjærligheten var et viktig og grunnleggende kjennetegn. Mange av religionene har dette som et kjennetegn, også for meg som humanist er det grunnleggende. Å tenke vi er idealet.

Etter kaffepausen fortsatte møtet med en samtale som berørte en lang rekke tema. Sokneprest Kåre Rune Hauge avrundet kvelden med en liturgisk avslutning i kirken.