Tirsdag 19. april 2016 kl. 19.00 i Rødtvet kirke

Se annonseringen av dette møtet.

Tema var professor Halvor Moxnes’ foredrag Historien om Det nye testamente.

Henrik Mohn ønsket velkommen, 31 hadde møtt opp! Så ble det foredrag.

Halvor Moxnes ledet forsamlingen gjennom Det nye testamentets historie, minnet om hvordan Bibelen er kommet til oss – gjennom en tre hundre år lang prosess hvor skrifter, brev og evangelier ble samlet, hvor den teknologiske utviklingen, fra bokrulle til bok (codex), var avgjørende for å få fart på spredningen. Slik var det også senere, boktrykkerkunsten (Gutenberg) hjalp å spre reformasjonens budskap (Luther, Calvin) og Bibelen på folkespråket, Bibelens språk i form av King James og Lutherbibelen preger fortsatt språket vårt i dag, og enda nærmere vår tid var det bibel- og misjonsselskapene som var med på å sørge for Bibelens utbredelse.

I disse prosessene ble en vanlig inngang i et møte med tekstene den historisk-kritiske forskningen, særlig fra det utgående 19. århundre, mens Moxnes så poengterte at det i det senere ble lagt mer vekt på at tekstene er litteratur, at det er forskjellige sjangere som forfinnes, lignelser, fortellinger, slektstavler, hustavler. Spørsmål som da blir relevante er: hvordan virker tekstene på menneskene som leser (reader-response)?

Hvordan virker hustavlene på tilhørerne 50 år etter at Ingrid Bjerkås ble vigslet til prestetjeneste, når kvinner i prestetjeneste er en selvfølge? Hvordan virker tekster på oss som omtaler slaveri og slavehold? Leser vi om det, skjønner vi med en gang at tekstene er blitt til i en annen tid, og ser: dette gjelder også for tekstene som omhandler kvinnenes situasjon. Tekstene er ikke en historisk beskrivelse av hvordan situasjonen var og i dag skal være – tekstene har fått ordlyden de har kanskje fordi forfatterne var menn og prøvde å holde kvinnene på plass. Legg gjerne merke til, sa Moxnes, at Paulus i sine brev avslutningsvis hilser kvinner, kanskje gir det et bedre bilde enn de mer dogmatiske setningene foran.

Gal 3, 28 (Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann(lig) og kvinne(lig). Dere er alle én i Kristus Jesus.) ble så av Moxnes brukt som utgangspunkt og eksempel. Teksten er hentet fra en argumentasjon om også ikke-jøder kan kalle seg Abrahams barn, og Pauli konklusjon er at det er mulig, det som splitter er borte i troen, det som er felles er Jesus Kristus. Paulus overtar her, sa Moxnes, samfunnets tekning om at samhold og enhet er viktig, dog uten å la dette munne ut i revolusjonært tankegods. Setningen betydde enhet, men ikke frigivelse av slavene. Slavehold var del av datidens økonomi, enhet førte ikke til likestilling. Det samme gjaldt for forholdet mellom kvinner og menn, et asketisk mannsideal gjorde det mulig for kvinnen å nærme seg mannen, men det var altså ikke snakk om reell likestilling.

En lignende tendens fant Moxnes hos Luther: for frelsens del er stendene borte, her gjelder ikke annet enn Guds nåde, men i det daglige livet, hvor budene skulle og kunne oppfylles, har stendene ikke mistet sin ordnende kraft.

Følger en historiens videre løp, så kom Moxnes inn på den franske revolusjonen, med ideen om frihet, likskap og brorskap. Dette begynte slavene å ta til seg, men utfordringen var at slaveeierne hadde Bibelen på sin side. Kanskje, så gjorde Moxnes i et sidespor oppmerksom på, legger vi ikke merke til det siden det greske doulos oversettes som tjener i de fleste oversettelsene, og dette er et ord som er oss mye nærmere, men det tildekker altså de sosiale realitetene. Vanskeligheten var å finne et bibelord som kunne støtte slavene – og det er her reader-response slo gjennom: slavene tok selv fatt i Bibelen og utvidet kategoriene i Gal 3, 28.

Med dette, sa Moxnes, kom Det nye testamente ut av den tiden det ble skrevet i og det påtrengende spørsmålet blir: Hva betyr tekstene i dag?

Tekstenes mening blir til i det vi svarer på teksten og det er her Gal 3, 28 kan sette fri befriende dimensjoner, for kvinner og menn, for heterofile og homofile.

Det ble kaffepause, samtale rundt bordene før det ble mulighet til spørsmål og kommentarer.

Møtet ble avsluttet med liturgisk samling i kirkerommet ved Tone Marie Falch, Vibeke Bergsjø Aas og Thor Henning Isachsen.