Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Norges kristning i lys av sagalitteraturen

Jon Gunnar Jørgensen holdt et spennende foredrag med tittelen «Norges kristning i lys av sagalitteraturen» for tretten spente tilhørere i Haugerud kirke.
Utgangspunktet for Jørgensen var at sagaene er tydelige på kristiningsprosjektene til de tre kongene Håkon den gode (ca. 930–960), Olav Trygvasson (995–1000) og Olav Haraldsson (1015–1028), at kristendommen seirer med Olav den helliges martyrium (1030) og helligkåring (1031). Men, så spurte Jørgensen, kan vi feste lit til sagaene og kan noen kristnes med makt eller list, slik det beskrives i sagaene?

En god del av svaret ga Jørgensen allerede da han pekte på at sagaene er, som all litteratur, skrevet for sin samtid – og denne samtiden er senere enn hendelsene som skildres, sagaene er skrevet på 1200-tallet og er med dette allerede preget av middelalderens kristne mentalitet og Det kristne kongedømme som statsideal, sagaene er retrospektive.
I dette retrospektive perspektivet gjelder det å skjelne mellom et trosaspekt og et maktaspekt, når sagaene tematiserer vikinghøvdingenes makt, viser de til blotet; høvdingene har makt også som kultledere og når denne posisjonen som kultledere utfordres av de kristne kongene, utfordres deres (verdslige) makt.
Jørgensen tok tilhørerne med til Selja, det er her Olav Haraldsson går i land for å kreve tilbake det riket han arvet, han går i land og Snorre beskriver hvordan Olav sklir og faller på kne. Poenget til Snorre er at Olav faller på kne på det stedet Sunniva led sitt martyrium, herfra går han for å kristne riket, en tydelig kristen konge drar på kristningsferd.
Men hva og hvem møter Olav? Beskrivelsene av de hedenske skikker er, som beskrevet ovenfor, farget av et retrospektivt og kristent perspektiv, det blir avspeilinger med negativt fortegn. Og for å komme til rette med dette, så må en, i tråd med observasjonen at det å utfordre høvdingen som kultleder betyr å utfordre høvdingens makt, skjelnes mellom en politisk kristning og en kulturell kristning. Den politiske kristning kjennetegnes av at høvdingenes blotmakt utfordres, at Olav innfører kristenretten i 1024 og at erkebispesetet i Nidaros etableres i 1152; med dette er Norge del av det kristne Europa. Det er denne politiske kristning som står i fokus i sagaene – og skaldediktene fremhever Olavs militære seire og understøtter at Olavs død og troen på Olav den hellige har politiske konsekvenser. Den kulturelle kristning er en mye lengre prosess, den begynte med de første keltiske korsene og de første kristne gravene (750–900), og påstanden er at kristningen møtte lite motstand blant vanlige folk. Den norrøne religionen, som vi vet lite om, har nok heller vært en naturreligion, så kristendommen representerte de facto noe nytt.
Jørgensen besvarte spørsmålene som ble stilt innledningsvis. Ingen kan kristnes med makt og list, og det var ikke nødvendig heller, den kulturelle kristning ble ikke møtt med stor motstand og har vært – og er?! – en lang prosess. Men kan vi da feste vår lit til sagaene? Ja, i den utstrekning de beskriver den politiske kristning, maktspørsmålene, gir de et ganske treffende bilde.
Det ble kaffepause med julekake og god tid til en samtale rundt foredraget, før det ble en liturgisk avslutning i kirkerommet.
Takk til Jon Gunnar Jørgensen som på kort varsel (og som erstatning for Bjørn Hatterud som måtte melde forfall) leverte et foredrag av så høy kvalitet!