Tirsdag 30. januar 2024 kl. 19.00 i Østre Aker menighetshus

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Banning – språkets mørkerom

Jon Gunnar Jørgensen ønska velkommen åtte tilhørere denne kvelden i Østre Aker menighetshus, føret hadde nok gjort sitt til at folk ikke torde å komme seg ut. Det var synd, for Ruth Vatvedt Fjeld holdt et interessant foredrag om banning, om bønn og forbanning, om det som ligger imellom og ikke minst det som viser seg å være i stadig forandring og som preger vårt ordforråd og vår ordbruk i større grad enn vi kanskje sjøl aner, den uopphørlige tøyinga av grenser og opprør mot tabuisering gjennom språk.

Forbudet mot banning nedstammer i vår kontekst fra det andre bud, du skal ikke misbruke Herrens navn, å banne er såleis tro på at ord kan ha makt, også over andre, og er i den forstand det motsatte av bønn. Bønnen vil den andre vel, forbanninga ønsker den andre ondt, ønsker den andre et annet sted.
Vatvedt Fjeld nevnte fem grunner til at vi banner:
a) avmaktens språk (f.eks. i slavenes opprør)
b) opposisjonstrang (å bryte tabugrenser)
c) oppmerksomhetstrang (å briljere gjennom kunstferdige formuleringer)
d) identitetsmarkering (hvilke ord kjennetegner meg, hvilke bruker jeg ikke)
e) vanebanning (og da vil banninga miste sin verdi)

Videre skjelna hun mellom
a) ego-banning, som tilsvarer sverging (som kan ha rensende effekt, utropslignende fraser),
b) alter-banning, som forbanner den andre (kalle den andre for noe, eller i form av rituell fornærmelse) og
c) forsterkende adjektiver (eks. dette var da jævlig trist).

Uten tvil har banning patriarkalske røtter, har vært mennenes domene, dette har nok utjevna seg, påstander om at lav status og mindre utdanning fører til mer banning lar seg dog ikke verifisere. Det patriarkalske og det religiøse har utvikla seg i åras løp og har også noen parallelle trekk, her enda ei systematisering:
a) celestial banning (himmel: Gud (mer protestantisk), Jesus, Maria (mer katolsk))
b) diabolsk banning (djevel, det svarte (eks. i dag: beng, fra sanskrit, opprinnelig også pekende på det xenofobiske)
c) fekal (ekskrementer og sjukdommer (eks. pokker= kopper))
d) seksuell (patriarkalsk)

Vatvedt Fjeld kom så inn på enkelte eksempler, her nevnes noen få:
Fuck: fokka (norrønt): å slå, å ødelegge (fokkseil som slår)
Føkke: rote det til, føkk off = drit og dra, igjen: få det vonde vekk fra seg sjøl
Føkkings: som falskt lån fra engelsk, f.eks. dritings er laga etter samme mønster
Det vi ser av utvikling i dag er at det patriarkalsk-seksuelle er på vei tilbake og forsterkes, eks. fittetryne. Utstøting av samfunnet som underliggende trekk, å få det onde vekk, går i dag mer og mer på kvinnelig utseende, den seksuell-konnoterte banninga vinner terreng. Poenget er her at banninga sikter mot den mannen som ikke greier å være mann, være beskytter, eks. motherfucker, hore, slike ord peker (også) på mannen bak som nettopp ikke er mann).
Videre er det et trekk at banninga forandrer seg når nye kulturelle uttrykk kommer til. Morrapuler er en dårlig oversetting fra engelsk, kanjar betyr egentlig svoger, men har opprinnelsen sin i betegnelsen av et folkeslag som ble lyst i bann, som banneord betyr det hallik.

Sjøl om samfunnet generelt viser mer åpenhet for banneuttrykk enn tidligere, er altså banninga ikke uskyldig, men verdilada. Utviklinga bør reflekteres over og alle bør stille seg spørsmålet hvordan vi vil omtale både oss sjøl og andre.

Kvelden inneholdt dessuten sjølsagt mulighet for kaffe, julekake, diskusjon og mulighet for spørsmål, og ble avslutta med liturgisk samling i Østre Aker kirke.