Tirsdag 28. november kl. 19.00 i Haugerud kirke

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Israel – Palestina

Henrik Mohn ønska nesten 20 tilhørere velkommen til Haugerud kirke og presenterte kveldens foredragsholder, Hans Morten Haugen, som til daglig er professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole. Haugen har dessuten lang fartstid i organisasjonen Sabeel Kairos Norge og han er også medlem av et utvalg satt ned av Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke i 2021, som skal se på Den norske kirkes selvforståing i møte med jøder og jødedom i Norge. Utvalget skal levere utredningen våren 2024.

Første del av Haugens foredrag var et historisk riss, helt tilbake til år 70 etter Kristus, da Jerusalem ble ødelagt av romerne, Haugen presiserte at dette ikke innebar at jødene ble fordrevet fra området, il korstogene og den første europeiske loven som kasta jødene ut av landet i England i 1290 – uttrykk for en kristen antijudaistisk tenkning – til de første idéene om den store restaurasjonen når det jødiske folket sammen med alle jordas folk forenes i den kristne troen (Henry Finch, 1609).
Haugen pekte deretter på at den kjente formuleringen «a land without a people for a people without a land» derimot ikke nedstammer fra Theodor Herzl, men ble allerede brukt av Alexander Keith (The Land of Israel According to the Covenant with Abraham, with Isaac, and with Jacob i 1843), han minnet om pogromene i Russland og Hviterussland i 1881 og om årene fram mot Den første sionistkongressen i Basel i Sveits i 1897.
Det er mellomkrigstidens verdensorden, det britiske mandatområdet, det osmanske rikets opphør, som danner det konkrete historiske bakteppet for opprettelsen av staten Israel i 1948. FN vedtok da en delingsplan med Betlehem og Jerusalem som ‹corpus separatum› og den delingsplanen som innfører Israel som «jødisk stat». Haugen stilte det retoriske spørsmålet hvem som så har skylda for at delingsplanen ikke ble realisert og han minnet om Jordans rolle, som annekterte både Øst-Jerusalem og Vestbredden, noe som gjorde en palestinsk stat de facto umulig og som hindra jødisk tilgang til de hellige stedene. Han streifa kort innom krigene i 1956, 1967 og 1973, den formelle annekteringa av Jerusalem i 1980, og han refererte til demografien, det finnes omtrent like mange jøder som arabere mellom Middelhavet og Jordanelven, det gjelder videre, ifølge Haugen, å ikke overvurdere de etniske forskjellene, det er snakk om to «broderfolk».

Den siste delen av foredraget var viet de store og vanskelige begrepene som sionisme, imperialisme/kolonialisme, retten til selvbestemmelse, okkupasjon/anneksjon, retten til retur og separasjon/apartheid.
Haugen manøvrerte med inngående kunnskap og nennsomhet i dette utfordrende farvannet.
Han tok opp de sosialistiske røttene til sionismen som etter hvert fikk en religiøs innpakning, som uløselig er bundet til nasjonalismens framvekst på slutten av det 19. århundret. Sionismen kan selvsagt kritiseres, men kritikken må være seg bevisst de ytre forholdene. Sionismen var et uttrykk for et ønske om jødisk selvbestemmelse, men som måtte realiseres i et annet land enn den hadde blitt til, i et land som på slutten av 1920-tallet opplevde antijødiske angrep, i et land som vokste fram i en kolonialistisk verdensorden og støtta av imperialistiske makter (f.eks. Storbritannia). Denne påpekinga i seg selv fører dog ikke til, så Haugen, at staten Israel kan ansees som illegitim.
Okkupasjon og anneksjon var to andre sentrale begreper Haugen var innom. Han understreket imidlertid at en okkupasjon i seg selv ikke nødvendigvis er ulovlig, men at en annektering, dvs. institusjonaliseringa av okkupasjonen, er det. Det er dette som er de kritikkverdige forholdene og som hindrer en realisering av palestinsk selvbestemmelse.
Samtidig hindres palestinsk selvbestemmelse ved at palestinerne ikke er i stand til det som Haugen anså som avgjørende i forbindelse med opprettelsen av staten Israel, at militsgruppene samla seg til The Israel Defense Forces (IDF), altså en samla kommandolinje. Palestinske militser må, for å lykkes, samle seg på en sekulær basis, slik den israelske staten formelt og med tanke på politiske rettigheter er en sekulær stat.
Et annet moment Haugen tok opp med tanke på selvbestemmelsesretten, er retur av flyktninger. FNs definisjon av «flyktning» er personen som har flykta, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNWRA) legger til grunn at retten til retur også innbefatter etterkommerne av flyktningene. Haugen spurte om ikke dette var en politisk umulighet, ville en her måtte se at kravene blir for store?
Haugen anførte at han ikke ville bruke apartheid-begrepet og understreka at begrepet nettopp ikke var et begrep med sikte på å sammenligne historiske forhold med hverandre, f.eks. forholdene i Sør-Afrika med forholdene i Israel. Haugen ville heller beskrive konsekvensene av separasjonspolitikken fra Israels side og knytta ei drøfting av dette til Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstols definisjon av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Han kontrasterte dette med forestillinga om Dar al-Islam, islams hus som det området hvor alt er fredfullt, mens det utenfor er ufred, og forestillingen om waqf, eiendom, idéen om hele Palestina som muslimsk waqf, og at utkastet til en palestinsk grunnlov fra 2002 inneholdt henvisninger til at islamsk sharia skulle danne grunnlaget for en mulig palestinsk stat, noe mange palestinske kristne protesterte kraftig mot.

Hvorfor forblir så palestinerne boende, hva er grunnen til at de ikke emigrerer? Haugen avsluttet foredraget med begrepene sabeel og sumud. Det første refererer til vannkilde, til vei, det andre til utholdenhet, til en ikke-voldelig-motstandskraft i det å bli. Og kanskje, antok Haugen, er det nettopp sumud som fører til at så mange blir, selv om situasjonen er svært vanskelig.

Det ble deretter kaffepause med julekake, og en samtale med Haugen, ledet av Mohn, hvor momenter som Norges rolle etter Oslo-avtalen, utfordringer knytta til utforminga av den internasjonale rettsorden og USAs avgjørende rolle i konflikten ble tatt opp.

Carsten Schuerhoff leda til slutt en liturgisk avslutning i kirkerommet.

Den som vil lese mer finner et innlegg av Haugen her: https://www.vid.no/nyheter/dehumanisering-og-veien-videre/