Tirsdag 31. januar 2023 kl. 19.00 i Ellingsrud kirke

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Berge Furre – Eit liv i rørsle

Carsten Schuerhoff ønsket velkommen og introduserte dagens foredragsholder, Arnhild Skre, som nylig har utgitt en fyldig biografi om Berge Furre med tittelen «Berge Furre – Eit liv i rørsle». På møtet trakk hun opp noen hovedlinjer i Furres liv. Berge Furre er mest kjent som politiker og frontfigur i partiet SF/SV, men har også bidratt sterkt som historiker og kirkehistoriker. På sine eldre dager ble han også ordinert og bidro som prest til fornyelse innenfor Kirken.

Furre var født i 1937 på Sjernarøy i Ryfylke, men familien flyttet flere ganger i hans oppvekst, og etter en tid i Sauda og Stavanger, kom han til Oslo 13 år gammel. Som 15-åring bestemte han seg for å bli målmann og skrev siden nynorsk og snakket normalisert nynorsk.

Etter artium på latinlinja på Oslo Katedralskole begynte han å studere teologi, fast bestemt på å bli prest. Etter en dannelsesreise på sykkel til Italia sammen med moren i ungdommen var han blitt han overbevist sosialist. Han møtte sin gamle lærer (Jørgen) Fredrik Ording, som var gammel motdagist og styrket hans tro på sosialismen. Tidlig under teologistudiet tok politikken stor plass i livet hans. Han fikk tunge verv i flere organisasjoner: Kristent fredslag, Studentersamfunnet (leder) og Sos-stud., og avisa Orientering fra 1956. Det førte til at han avbrøt teologistudiet og ofret seg for politikken.

På 1950-tallet reiser han til Øst-Europa (Polen, DDR) og får en sterk tro på det Øst-tyske systemet, både kultur, styresett og økonomi, på tross av at hans kone og omgangskrets i Norge hadde tydelige motforestillinger.
Saker som preget Furre på 50-tallet var fredssaken, sosialismen, kristendommen og målsaka. Han ble pasifist, noe som krevde mot og styrke på 1950-tallet.

Furre var sentral i det såkalte påskeopprøret i 1958, da et lokallag i AUF protesterte mot moderpartiets atomvåpenpolitikk. Opposisjonen mot Arbeiderpartiet vokste i styrke, og førte til at Furre ble suspendert fra AUF og snart, i 1960, ekskludert. En følge av dette var at SF ble stiftet i 1961. Her var Furre en sentral kraft helt til ut på 1980-tallet. Som politiker var Furre en lagspiller og en brobygger. Skre mener at han ved sin diplomatiske lederstil reddet SV fra å gå i oppløsning.

Etter en hektisk tid tar Furre i 1964 opp studiene igjen, men nå innen historie. Etter endt studium i 1968 får han forskningsstipend og snart en stilling ved Universitetet i Tromsø. Men igjen tar politikken fatt i ham. Han blir nestleder i SF 1970, så kommer EF-striden, så blir han valgt inn på Stortinget (1973-77), SV-leder (1976-83). I 10 år har han permisjon fra Tromsø, og familielivet blir vanskelig når han vender tilbake til stillingen og pendler mellom Oslo og Tromsø.

På 1980-tallet vokser etter hvert hans gamle kristne engasjement i styrke, og i 1992 får han en stilling i kirkehistorie ved TF, i Universitetet i Oslo. Han tar da også praktikum og blir ordinert i 1998 av biskop Rosemarie Køhn i Hamar. Køhn uttrykte at Kirken trengte flere opprørsprester. Furre bidro også til liberale endringer og reformer innen Kirken.

Furre fikk ærefulle verv i moden alder, som sete i Nobel-komiteen (2003-08). Men nå begynner det å vise seg symptomer på demens, og han trekker seg ut av alle verv de siste årene. Han ble rammet av Alzheimers sykdom og døde i 2016. Furre etterlot seg et stort arkiv som Skre har kunnet utnytte. Furre er begravet på Sjernarøy, der han ble født.
Det kom gode innspill og interessante spørsmål i den påfølgende diskusjonen.

Kvelden ble avsluttet som vanlig med kveldsbønn i kirkerommet, ledet av Sophie Lazar.

23 personer møtte på foredraget.

Her er noen bilder fra møtet.