Tirsdag 20. oktober 2020 kl. 19.00 i Furuset kirke
Den hellige byen – Jerusalem i Norge gjennom 1000 år
Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.
I et noe ufyselig høstvær var det tolv personer som fant veien til Furuset kirke. Jon Gunnar Jørgensen ønsket kunsthistoriker Kristin B. Aavitsland velkommen, som da skulle holde foredraget om Den hellige Jerusalem, gjennom middelalderen og fram til 1947, til opprettelsen av staten Israel.
Aavitsland tok tilhørerne med til Urnes i Sogn, stavkirka fra 1100-tallet er den eldste bevarte i Norge og her finnes den eldste Golgatagruppa i Europa som var med på å forflytte de besøkende til Jerusalem, også fordi hvert kirkebygg skulle avbilde tempelet i Jerusalem. Vanlige folk, pilegrimer og andre kunne skrive seg inn i historien om Jerusalem, ikke bare med tanke på byen i Palestina, men også inn i det himmelske Jerusalem som skulle komme. Det Jerusalem som vises på et maleri fra 1660-tallet som henger i kirka minner både om at Gud bor i byen og om eneveldet som samfunnsorden, også i Guds by.
Rett nedenfor stavkirka står Ornes bedehus fra 1950-tallet. Kontrastivt, men også denne arkitekturen peker mot Jerusalem. Bedehuset, som Jesu bønnens hus, er samlingspunktet for disiplene. Altertavla viser Jesus ved fjorden, Jesus redder den bortkomne sauen ved en kjent klippe ved fjorden – bibelhistorien og landskapet glir inn i hverandre.
Referansene har vært de samme gjennom historien, det siteres de samme tekstene, selv om kulturen har forandret seg. Mange av delene, ingrediensene i fortellingene har vært konstante, likevel og samtidig har fortellingene vært fleksible, har vært til stede som en slags dybdestruktur i kulturen, har preget religiøs tenkning og praksis og arkitekturen; dette blir her, semiotisk, forstått som en kode, som Jerusalem-kode. Koden er da tilnærmet et system av ord og forestillinger som deles, som kombineres og settes sammen på forskjellig vis, som så kan, på gitte måter, produsere ny mening.
I middelalderen ble Bibelens tekster lest som en tekst, som et frelseshistorisk forløp, fra det rurale paradiset til det urbane paradiset, fra hagen i Eden til byen Jerusalem.
Underliggende var en firefoldig måte å lese de bibelske tekster på (quator sensus scripturae). Det himmelske Jerusalem kunne beskrives …
- historisk (som Jesu by, som jødenes hovedstad …),
- allegorisk (som kirka, som gudsfolket …),
- moralsk (som den enkelte kristensjel, jfr. at Paulus beskriver kroppen som tempel) og
- eskatologisk (som himmel, som det evige liv).
Tid og evighet, det menneskelige og det guddommelige, alt ble kombinert i Jerusalem og fikk sin næring fra Bibelens poetiske språk (kongen og byen, brudgommen og bruden, faren og dattera …) – og de kristne/kirka kunne så tolkes som de(n) rette arvingen(e), utvilsomt kilde til antisemittisme.
Aavitsland avsluttet med tre konkrete eksempler.
For det første viste hun til betydningen av St. Olav og hans forbindelser til det hellige landet og den hellige byen. Førende var her det fysiske: Det hellige landet, Kristus, kom til St. Olav gjennom relikvier, den fysiske substansen var et slags pant på at St. Olavs land og rike tilhørte kristendommen. Arkitektonisk finner det tilsvaret sitt i at oktogonen over grava hans tilsvarer Anastasis (Jesu gravkirke) og at Trondheims topografi ble speilet i Jerusalems topografi. St. Olav ble protokorsfareren og munken, i denne dobbeltheten et imago Christi: St. Olav helliggjør Norge slik Kristus helliggjorde Palestina og Stiklestad ble det nordiske Golgata.
For det andre: Med reformasjonen ble den akustiske formidlingen av lov og evangelium det framtredende, det var ikke lenger det fysiske, men ord fra Wittenberg som var det styrende. Den sanne religionen, det sanne Jerusalem var der hvor ordet ble forkynt klart og rent. Jerusalem kunne være hvor som helst – og dette ble igjen hentet inn gjennom byens topografi (Akershus og kvadraturen speilet Sion og Jerusalem). Bybranner ble tolket som analogi til ødeleggelsen av Jerusalem 70 e.Kr. – det jødiske folket ble sendt inn i diasporaen grunnet manglende tro, slik brant nå byer ned som straff for manglende tro.
For det tredje nevnte Aavitsland pietismen, vekkelsene på 1800-tallet. Disse forlot maktspråket, Jerusalem var nå å finne i hjertet til vennene som samlet seg: Der hvor to eller tre er samlet, der er det nye tempelet, det nye Jerusalem kan ventes. Med konventikkelplakaten fra 1842 kom bedehusene, ikke høyreiste bygg, men små forsamlingslokaler som gjennom sine navn hentet inn det hellige og den hellige topografien, men Jerusalem ble ikke brukt som navn på bedehus, for Jerusalem var dømt og ødelagt, mens de andre byene ble velsignet med Jesu nærvær.
Hvor står Jerusalem-koden i dag? Er den truet av at Jerusalem i dag vekker assosiasjoner knyttet til krig og terror og et uløselig konfliktproblem?
Hva erstattes den i tilfelle med?
Det fulgte en kaffepause og en samtale som blant annet tok opp Aavitslands mer åpen slutt, samtidig som andre temaer, som for eksempel Romas stilling, ble belyst. Men også sammenhengen mellom norsk utvandring til Amerika, som ofte hadde som mål å bygge det nye Jerusalem, ble det snakket om … og annet i tillegg til det.
Helt avslutningsvis ble det liturgisk avslutning i Furuset kirke.