Tirsdag 10. oktober 1017 kl. 19.00 i Haugerud kirke

Se annonseringen av dette møtet.

Leonora Onarheim Bergsjø holdt et spennende foredrag med utgangspunkt i Anselm Kiefers monumentale blybokhylleskulptur som finnes på Astrup Fearnley-museet.

Møtet ble ledet av Vibeke Bergsjø Aas, som ønsket velkommen til de 21 tilhørerne som hadde funnet veien til Haugerud kirke.

Onarheim Bergsjø innledet foredraget sitt med å understreke at kunsten hun har jobbet med, ikke er til for å illustrere et budskap – Ordet i kristen forstand – men er til for å utfordre og tolke livet. Dette motivet finner hun veldig sterkt hos Anselm Kiefer, hos ham er kunst til for livets skyld.

Kiefer, som var elev hos Jospeh Beuys, velger etter hvert en annen vei enn læremesteren, han konfronterer historien, her særlig den tyske historien direkte, og velger ikke omveien gjennom det abstrakte. Han er performance-kunstner og bruker andre kunstners verk, ord og linjer fra dikt av Paul Celan for eksempel, i sine verk.

Blybokhyllen er 8 m lang og 5 m høy, nedstøvet som et ekte arkiv, todelt, nesten som en åpen bok. En hel del detaljer er å oppdage, i all uforsvarlig korthet skal det her tas med at bokhyllen, som arkiv, er utilgjengelig på grunn av tyngden, bøkene er unummerert og uten titler, masse utilgjengelig kunnskap.

Samtidig: noe er tilgjengelig. Noen bilder kan en se. Og Armin Zweite har dokumentert noen av bøkene og deres innhold. Etter det laget Kiefer 100 bøker til, noe skal forbli ukjent.

Blyet er tatt fra kirketak, bly er ugjennomtrengelig, beskyttende (mot røntgenstråling), men også helsefarlig. Bly ble brukt i krig. Greske tempelsøyler hadde en kjerne av bly, de holdt søylene og samtidig var blyet elastisk nok til å tåle jordskjelv.

Er bokhyllen et arkiv over 2. verdenskrig?

To tegn etter menneskekropper finnes: hår (husk: Sulamit fra Høysangen) og biter av glossy pornoblader – hva skal de representere?

Fra sivilisasjonen er det bare ruiner som er avtegnet. Hvorfor det? “What interests me is the transformation, not the monument” skal Kiefer ha sagt. Ruinen er således ikke katastrofen, men starten på nytt. Men går det an å påstå slikt?

Tittelen på verket, The high priestess, refererer kanskje til Tarot-kortet med dette navn? Eller til Isis? Det kan bringe tanken over på skjult kunnskap, skjult visdom, den hellige kirke.

Når en reflekterer med utgangspunkt i verket, dukker altså mange spennende spørsmål opp. Og slik var det naturlig nok også under samtalen etterpå. Absolutt til ettertanke.

Etter møtet var det en kort liturgisk avslutning ved Carsten Schuerhoff.

Her er noen bilder fra møtet: