Fossum kirke 50 år – Fossum i et historisk, nåtidig og fremtidig perspektiv

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Foranledninga til møtet var at Fossum kirke fyller 50 år i 2026; men dessverre var oppussinga ikke fullført, derfor møttes 36 tilhørere i Stovner kirke i stedet.

Carsten Schuerhoff ønska velkommen og presenterte gjestene; May Synnøve Grimdalen, Rima Justine Rajendram og Trygve Wyller.

Grimdalen har vært lærer på Furuset skole i to omganger, fra 1963 til 1985, og så som rektor fra 1995 til 2007. Hun har vært leder i Stovner bydelsutvalg for KrF fra 1986 til 1990 og hun har vært varamedlem og medlem av Oslo bystyre. Dessuten har Grimdalen hatt en rekke kirkelige og andre frivillige verv i Groruddalen.

Grimdalen tok tilhørerne med tilbake til oppveksten i stjerneblokkene, hvor menighetspleien under Høybråten kapellani fikk til et samarbeid på tvers av menigheter og kirkesamfunn. I 1972 blei både Stovner og Fossum skilt ut av det som da hadde blitt Høybråten sokn og våren 1973 blei Grimdalen spurt om hun kunne spille til gudstjenestene som blei holdt på Vestli skole. Hun blei knytta til Fossum og var med under vigslinga av kirka i 1976 og blei kjent med markante personligheter som prega den unge menigheta som Lille og Jan Valle og Rolf Nicolaisen, som da var ungdomsprest. Det var søndagsskole, sang, musikk og forkynnelse; og for Grimdalen var kirka og menigheta viktig; er du med her, så møter du naboene. Det er viktig, synes Grimdalen, å si ja til ting, bli med på ting, sjøl om en ikke alltid veit hva som kommer ut av det. Det å høre til er viktig.

Grimdalen understreka at vi er tros- og nådesøsken, og alle forandringer gjennom tidene til tross, må vi huske på at hvert menneske har sin verdi. Det gjelder med tanke på integrering av mennesker som kommer fra andre land, og like mye gjelder det inkludering av mennesker med funksjonshemming. Jesus er frelseren og alle stiller likt, avslutta Grimdalen.

Rajendram er aktiv i Fossum kirke, hun har en bachelor i sjukepleie, en bachelor i medisin og en master i tverrfaglig helseforskning fra Universitetet i Oslo. Hun har jobba forskjellige steder, som på Ammerudhjemmet, og er nå høgskolelektor ved Lovisenberg Diakonale Høgskole. Hennes fagfelt er migrasjonshelse, flerkulturell sjukepleie, geriatri og kultursensitiv kommunikasjon.

Første del av Rajendrams innlegg handla om hennes møte med Fossum kirke. Hun blei kjent med menneska da hun gifta seg i Fossum kirke. Hun opplevde møta som varmt og inkluderende, folk var opptatt av å vite, de var nysgjerrige og begge hennes barn er siden blitt døpt i Fossum kirke.

Rajendram kom så med et faglig blikk på situasjonen på Stovner i dag, utfra et folkehelseperspektiv. Hun minna om de demografiske forandringene som Groruddalen har vært vitne til og pekte på at befolkninga er sammensatt og at kompleksiteten med dette har økt. Det fins ei gruppe eldre innvandrere som kom på 1970-, 1980- og 1990-tallet, de har ofte jobba i tunge yrker, helsa deres er ofte prega av det, og tap er en stor del av deres identitet. De har mista sosiale roller, familiesystemet; det er viktig å anerkjenne det denne gruppa har med seg. Så fins det ei gruppe med yngre innvandrere, noen er etterkommere av de eldre, noen har kommet på grunn av krig, arbeid eller familie; her er stikkord som krysspress, kulturpress viktige å huske på. Det er for noen ikke lett å vite hvor en hører til.

Poenget er ikke å stakkarsliggjøre, for i disse gruppene fins sjølsagt drivkraft og engasjement, poenget er å være oppmerksomme på fysiske, psykiske og åndelige forandringer som preger disse menneskenes liv. Å være oppmerksomme på det er også ei oppgave for Fossum kirke som ligger midt på Stovner: å være en folkehelsearena gjennom lavterskeltilbud, å være et sted å komme til, uten å kategorisere folk som kommer i grupper, uten å anta, men gjennom å spørre hvordan skal jeg møte deg?

Wyller var sist ut. Han har vært professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i ei årrekke, han har forska på menigheter i svenske drabantbyer som likner Groruddalen. Poenget for store deler av hans teologiutvikling er å sette lokale tradisjoner og lokale mennesker i fokus, og skjer det, så kan det resultere i en teologi som andre enn teologer kan feste tillit til.

Wyller begynte med å peke på det han kalte for «svenske tilstander». Disse er kjennetegna av at det er svenske menigheter som har engasjert seg i arbeidet med migrasjon og migranter. Disse menighetene har ikke møtt lavere og lavere medlemstall med tilbaketrekking, men med ei offensiv holdning, ei åpnende holdning overfor alle som har kommet til og som nå er bosatt i svenske drabantbyer. Ledende stikkord er å ønske velkommen, å integrere. Det som er annerledes nå, det som igjen har forandra seg, er ifølge Wyller, at vi lever i et postmigrantisk samfunn. Begrepet har blitt utvikla av sosiologen Naika Foroutan fra Berlin og begrepet sikter til at migrasjon ikke lenger er noe spesielt, noe nytt. Når omtrent 25 % av Tysklands befolkning har migrantbakgrunn, er det å snakke om å ønske velkommen eller å integrere ikke lenger sakssvarende; det er ikke lenger noen andre som kommer til. Post betyr altså ikke etter i den forstand at migrasjon ikke lenger fins, post viser til at migrasjon er en sjølsagt del av samfunnet. Tar en dette på alvor, så må det stilles andre spørsmål enn tidligere, som sett, så kan en ikke lenger snakke om integrasjon som før. Det stiller krav til å tenke demokrati på nytt, alle må da (kunne) ha del i demokratiet (på lik linje). Men hva vil det så si å være kirke i en slik situasjon?

Helt grunnleggende er å akte alles menneskeverd. Alle har rett til å bli møtt som medmennesker. Menigheter, som i Sverige, trenger å trene seg opp på dette, som Rajendram var inne på. Å lytte til forskjellige historier, å være årvåken, hvordan kommer menneskeverdet til uttrykk i slike historier? Og er det, med Grimdalen, forkynnelsen av Jesus Kristus, som samler? Må håpet som fins i de andres historier bevitnes? Menighetene må være med-vitner, må gjøre håpet i de andres historier til del av egen forkynnelse.

Det blei deretter kaffe og julekake. Det blei samtale mellom de tre innlederne før det kom innspill, kommentarer og spørsmål fra flere av tilhørerne.

Kvelden blei så avslutta med liturgisk avslutning i kirkerommet. Denne blei leda av konstituert sokneprest Einar Strøm.