Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Einar Solbu: Norsk kirkemusikk – et solid, men sårbart byggverk

Årets siste medlemsmøte ble avholdt i Østre Aker kirke 26.11. 12 personer kom for å følge Einar Solbu på en interessant reise gjennom kirkemusikkens historie i Norge. Bakgrunnen er at Solbu sammen med Harald Herresthal nylig har utgitt et solid bokverk om temaet: Lindeman-tradisjonen og de lange linjer i norsk kirkemusikk. Bæresøylene i denne gjennomgåelsen var fire generasjoner Lindeman, som gjennom mer enn 100 år har vær t sentrale drivkrefter i utviklingen av kirkemusikalsk virksomhet i Norge.

Mye av salmematerialet har sine røtter i reformasjonen, da salmesangen kom inn i gudstjenesten. Det fantes ingen felles koralbok, så de gamle melodiene ble tradert gjennom århundrer. Det oppsto da ulike varianter og dermed lokale salmerepertoar, og dette var situasjonen tidlig på 1800-tallet. Det var klokkeren som hadde ansvar for å lede salmesangen. Klokkerene var ofte lærere som hadde en kjærkommen ekstrainntekt her, men de hadde ingen formell utdannelse eller særlig kompetanse for oppgaven.

Ole Andreas Lindeman (1769-1857) tok først tak i disse forholdene ved å arbeide for å gi klokkere og lærere bedre kompetanse, utdanne kirkemusikere og avklare ansvarsforholdet mellom klokkeren og kirkemusikeren. Svært få kirker hadde orgel ved inngangen til 1800-tallet, men her ble det en kraftig økning i løpet av århundret. Et annet redskap for innstudering av salmesang var salmodikon, som ble tatt i bruk tidlig på 1800-tallet.

I 1834 ble det opprettet en orgelutdanning ved Asker seminarium. Tidligere hadde man måtte reise utenlands for å få orgelutdanning, og det var det få som hadde råd til. Etter hvert som organistene fikk bedre utdanning, overtok de mer av ansvaret for kirkemusikken; det skjedde ikke uten konflikter.

Ole Andreas hadde stor betydning for å utdanne og inspirere kirkemusikere. Han hadde også flere etterkommere som førte arven videre. Sønnen Ludvig Mathias Lindeman (1812-87) fikk opprettet en orgelskole i Kristiania. Ludvig Mathias laget en koralbok for Landstads salmebok og bidro til en raskere og mer livfull salmesang. Den kirkemusikalske utviklingen var inne i et godt spor, men det var et problem at staten ikke tok det økonomiske ansvaret. Organistskolen overlever likevel.

Først i 1870 får vi en felles, norsk salmebok for Den norske kirke. Denne avløser tre forskjellige danske salmebøker som tidligere hadde vært i omløp.

Peter Lindeman (1858-1930) overtok ansvaret for orgelskolen etter sin far. Under hans ledelse vokste skolen til et betydelig konservatorium, som i sin tur er forløperen til Norges musikkhøgskole. Hans sønn Trygve (1896-1979) følger så som den neste i rekken. Han ledet musikkonservatoriet helt fram til 1966. Da fikk han opprettet Lindemans legat, som skulle sikre institusjonens videre drift.

1900-talelt var preget av fornyelse og eksperimentering. Liturgien fornyes, og i 1925 kom Landstads reviderte salmebok, fulgt av Lindemans Koralbok i 1926. Stemningen på 1940-50tallet var preget av «epokegjørende fornyelse – en vårflom befruktet av de gamle mestre». Kirkemusikkens oppgave var å være en del av forkynnelsen. På 60-tallet kom en reaksjon på 50-tallets puritanisme. Nå kom en bølge med eksperimentering og utfordring av tidligere begrensninger. Egil Hovlands Missa Vigilate skapte debatt, ikke minst fordi verket inkluderte dans. Kirken ble åpnet for nye sjangre med gospel og ten-sing kor. Dette kunne skape konflikter fordi den kunstneriske kvaliteten på musikk og tekster ikke alltid holdt mål.

Til slutt gjorde Solbu greie for at rekrutteringen av kirkemusikere har blitt betydelig svekket de seere år. Nedleggelsen av kirkemusikkstudiet ved NTNU er symptomatisk. En forklaring kan være at mens kirkemusikk-utdanningen tidligere var den beste musikkutdanningen man kunne få i Norge, finnes det i dag mange andre muligheter. Kommunale musikkskoler har overtatt mue av organistenes funksjon som rekrutteringskanal til musikeryrket. Det er også mulig at kirkemusikernes arbeidsvilkår ikke er fristende nok. Solbu pekte likevel på lyspunkter. Det finnes ildsjeler, og mange unge trekkes fremdeles til orgelkrakken.

12 medlemmer fikk med seg et meget interessant foredrag i Østre Aker kirke. Møtet ble avsluttet med kveldsbønn ledet av Sophie Lazar