Tirsdag 26. november 2019 kl. 19.00 i Haugerud kirke

Det hellige og det menneskelige
Religiøse motiver i Caravaggios kunst

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet.

Svein Aage Christoffersen samlet 34 tilhørere denne kvelden i Haugerud kirke. Og han tok tilhørerskaren med på en reise gjennom Caravaggios liv og verk, hvor det ene er tydelig influert av det andre.

Caravaggio, som ikke kom rett fra søndagsskolen, begynte med å male folkebilder, stiliserte betraktninger, de viser en kunstner som er trygg på seg selv, dog uten at det er stor moral i bildene. Han er realistisk, uten tvil, er frukten i fruktkurven litt gammel allerede, så tegner han det inn, han forskjønner ikke, livets dobbelthet trer frem i litt visne blader og guttens melankoli, det er en tvetydighet i måten gutten byr fruktkurven frem på.

Så avtegner det seg som etter Christoffersen er et av de avgjørende momenter i kunstnerskapet: jakten på øyeblikket. Bildet som viser en gutt bitt av firfisle viser nettopp det: øyeblikket.

Caravaggio får anerkjennelse og med den følger de større oppdrag; religiøse motiver og gjennombruddet bygger han på dette: 1) det teatralske (i fremstillingen), 2) øyeblikket og 3) det tvetydige – han skjerper det han allerede kan ytterligere.

Her er frukt frukt, mennesker er mennesker og det sanselige får være sanselig. Og det sistnevnte berører overgangen: fra det hellige til det menneskelige, fra det menneskelige til det hellige. Frans av Assisi og Maria Magdalena vises som mennesker, Maria som drømmer om barnet hun nettopp ikke holder, men som kroppsstillingen antyder, ligger ikke det hellige akkurat i det at hun drømmer om et menneskelig liv?

Christoffersen drog forsamlingen inn i bildene og fortellingene og sammenlignet Caravaggio med Rembrandt (Isaks ofring): der hvor det hos Rembrandt handler om redning og frelse, er hos Caravaggio Isak på en helt annen måte tilstede: hvordan var det å være Isak, i det øyeblikket?

Christoffersen snakket om de tre oppdragsbilder som viste Matteus’ kallelse, et portrett av Matteus og Matteus’ martyrdød; han kom inn på pilegrimers, de fattiges fremtredende rolle i Caravaggios forståelse og tolkning. Dette førte så til at Christoffersen belyste noen av selvportrettene som vi finner (gjemt) i noen av bildene: Caravaggio er i bildene, han er til stede, han ser på oss og han observerer det som skjer i øyeblikket. Vi ser, fordi han ser etter.

Dette gjelder også for slutten hans, han er i krangel med paven og i «David og Goliat» tilbyr han en fredshilsen til paven, kanskje det er hodet hans som er hugget av – og kanskje ser den gamle Caravaggio tilbake å den unge og spør seg: Hva har det blitt til?

Han rekker i alle fall ikke frem til Roma igjen, Caravaggio dør på veien.

Som vanlig: kaffepause, julekake, samtale og liturgisk avslutning i kirkerommet.

Og her er noen bilder fra møtet. Dårlig kvalitet pga. lysforholdene, men de gir likevel en antydning av hvordan det var: