Tirsdag 26. mars 2019 kl. 19.00 i Stovner kirke

Jesus frå Jæren

Klikk her for å se annonseringen av møtet

Gudleiv Bø hadde satt en bemerkelsesverdig tittel over foredraget sitt, «Jesus frå Jæren», og hans første poeng – etter at Jon Gunnar Jørgensen hadde ønsket både ham og de 29 deltakende gjester velkommen – var nettopp dette: Hverken han eller Arne Garborg har tenkt at Jesus var fra Jæren, men uten å skjønne noe av Garborgs oppvekst og hans forhold til faren, hans egen dårlig samvittighet for å ikke ha overtatt farsgården, vil en ikke kunne forstå Garborgs Jesus. Og bildet utvides enda mer: Det er de nasjonale og lokale forholdene rundt 1905 som farger og inspirerer Garborgs Jesusbilde: et undertrykket folk kjempet for frihet (på Jesu tid var det Roma, på Garborgs tid var det Sverige) og en ideologisk fører ledet an (da Jesus, nå det nasjonale Venstre).

Bø dro så frem karakteristiske tidsepoker som viser til utviklingen hos Garborg: en bråmoden, konservativ kristen kritiserer først kirken som institusjon, dette fører så til en avvisning av dogmatikken, kirken som institusjon er på undertrykkernes side, Paulus Hove (Læreren, 1896) er et av de fremste eksemplene på det. I tidsrommet 1870–1890 avviste Garborg følgelig kirken, før han så, fra rundt 1895 i fantasiforsøk prøver å stille kirken på prøve. Religion blir her til menneskenes tale til hverandre, er psykologiske svar på livsvilkårene, naturen var farlig, uberegnelig, ble møtt med angst, Garborg er på spor av folketro, skisserer en blanding av kirkens tro og ritualer og overleverte skikker, forklarer folkereligiøsiteten (Haugtussa, 1895). Religion blir her en slags egenterapi som gjør det irrasjonelle sansbart. Dette blir i 1895 videre elaborert (Troen på livet), Garborg tar til orde for at religion og vitenskap ikke står i motsetning til hverandre, avgjørende for den rette forståelsen av livet som viljen til liv, dette er det grunnleggende mysterium. I personifisert form kan dette betegnes som Gud.

Det er noen år senere at Garborg går videre med dette (Den burtkomne faderen, 1899), det vokser frem en emansipasjonstanke, mennesket står i en særstilling, mennesket kan faktisk velge en moral, humanismen gjør seg bemerkbart, nestekjærligheten understrekes, ja, den fortrenger livsviljen fra tidligere skrifter, den historiske Jesus blir til et eksempel, ikke de dogmatiske utsagn om ham. Garborg er således mer optimistisk enn kirken, mennesket kan, om det vil, en nesten trassig humanisme blir førende, uten at alt fra Troen på livet blir kastet over bord: at potteplanten på bordet vokser, dette mystiske, livsviljen i det det, peker på et nesten skapelsesteologisk element, som er der, men som ikke blir tatt med videre i de følgende betraktningene.

Sju år senere utkommer Jesus Messias (1906), her snakker Garborg selv, han er teologen, han legger frem en biografi til Jesus fra Nasaret, og for Garborg er Matteus, Markus og Lukas primærkildene, det er forkynnelsen, det moralske siktemålet som står i sentrum. Garborg kan avfeie store deler av Det nye testamentet som folkediktning som er opptatt av å vise at de gammeltestamentlige spådommer har gått i oppfyllelse, for Garborg får på bakgrunn av dette lignelsene ekstra vekt, som forkynnelse og gyldige moralske eksempler. Skapelsesteologien viker for livsfilosofien.

I følge Bø er det tydelig at Garborg ikke ville være kristen, det på tross av denne inngående beskjeftigelsen med kristendommen. For å belyse nettopp denne drog Bø frem to andre teologer, Rudolf Bultmann og Marcus Borg. For Bultmann var Jesu liv ikke det viktigste, det viktigste var hva Gud gjorde med Jesus for menneskenes skyld, avmytologiseringen får frem at det ligger noe stort under fortellingene. Her er det noen likhetstrekk å ane, selv om metodikken på ingen måte var det sammen. Borg er enig med Garborg i at f. eks. offerdøden bør avvises som kirkens dogme, spørsmålet som stilles er spørsmålet etter det gode og rette liv, tro er, hos Borg og hos Garborg, rett forstått tillit.

Bø sluttet med tesen om at Garborg kunne ha blitt kalt for frigjøringsteolog, for det var hans anliggende: å bryte opp, slik at folk kan bli frigjort, fra kirken og fra dogmene.

 

Meget interessant ble også samtalen etter kaffepausen og tradisjonen tro ble kvelden avsluttet med en liturgisk samling i kirkerommet.