Tirsdag 9. mai 2017: «St. Patrick og St. Olav – ordets makt eller sverdets kraft»

Tirsdag 9. mai 2017 kl. 19.00 i Romsås kirke

Se annonseringen av dette møtet.

Jon Gunnar Jørgensen presenterte Jan Erik Rekdal, professor i irsk ved Universitetet i Oslo. Ved siden av å være forsker er Rekdal en kritikerrost lyriker og har også deltatt i arbeidet med ny bibeloversettelse.

Foredraget gjengis i stikkordmessig referatform:

Kristning uten konflikt
Allerede på 400-tallet ble Irland kristnet, i europeisk sammenheng er dette ganske tidlig. Dessuten beveget kirken på Irland seg raskt fra en episkopal til en monastisk struktur, også det et særtrekk i europeisk sammenheng.

Og enda mer: til tross for at det var rundt 150 småkongedømmer på øya, så førte ikke innføringen av kristendommen til konflikt, Irland har ingen martyr å vise til. – Dette var annerledes enn i Norge.

Kristning, skrift og kultur
Kristningen skjedde gjennom det revolusjonerende medium skriften. Man hadde riktignok runer, men den skrevne, sammenhengende teksten, det latinske alfabetet, det var noe nytt.

Skriften, og konsentrasjonen om den, førte til en fremvekst av klosterfellesskap, her ble eliten, de som kunne lese og skrive, dyrket frem – makt og ressurser finner hverandre i klosterfellesskapene.

Gjennom skriften blir det også tydelig at kristningen, kirken, var del av fremveksten av en ny og annerledes kultur, Irland får sitt eget morsmål/folkemål allerede ved overgangen til 600-tallet. Den tidlige irske kirken slår knock out på alle andre tidligere kulturer, også ved at egne tekster, egne fortellinger og visdomstradisjonene ble inkludert i denne.

Kirken og kulturen vokste frem sammen, skillelinjene var ikke så kategoriske som vi kjenner til det – så kunne også sagasjangeren forstås som kilde til innsikt og kunnskap, ikke bare som tidsfordriv –  slektshistorie, lærdomssjanger, dette gikk kategorimessig inn i hverandre.

Klostrene var viktige sentra for utviklingen av skriftkulturen, på 700- og 800-tallet, og rikest er utviklingen når fremmede hedninger (les vikingene) kommer og plyndrer klostrene. Deres nærhet til sjøen gjorde klostrene utsatt for det.

Rundt 830 begynner vikingene å overvintre, men heller ikke den gjentatte plyndringen ødelegger den intellektuelle kulturen, heller inngås det en handel: Vi skal ha det og det og det – til gjengjeld passer vi på dere. Sier vikingene, som alle slemme folk.

Overvintringen førte til giftermål, på 1000-tallet er vikingene borte, men er i stor grad assimilert etter at den irske blomstringen nådde sitt klimaks på 800- og 900-tallet.

Hvor kom kristningen fra?
Fra Roma og Middelhavsområdet kom tidlige utsendinger og misjonærer, via den sentrale sjøveien, og også fra Bretagne/Frankrike.

Den mest interessant skikkelsen er St. Patrick.

I Wales/Syd-England fantes det keltere, grunnet sitt språk kalt P-keltere. På Irland var det Q-keltere. Dette peker på Patricks opphav, Q-keltere på Irland hadde ikke bokstaven P, derfor må Patrick ha vært innvandrer.

Gjennom den romerske okkupasjonen var Syd-England kristnet, alt fra 300-tallet av, en av de romerske kristne var da Patrick, som opprinnelig var kelter, men altså ikke fra Irland.

Han blir tatt til fange av irske sjørøvere, blir tatt til slave, men lover at – om han kommer fri – at han skal vende tilbake for å kristne dem som har røvet ham. Og slik ble det.

Han ble etter hvert en skyts- og nasjonalhelt, og han var, som vi har sett, ikke er ire. Også det en motsetning til vår Olav.

Patrick reiser tilbake og oppsøker den ene kongen etter den andre, snakker med kongens lærde, druidene, han samtaler og vinner over dem på den måten. Sjangeren er altså: Møte. Samtale. Ikke sverd.

Det finnes mange tekster om St. Patrick. De er nok skapt etter hvert i samtiden, i klostrene, de forteller om konfrontasjon, om diskusjon, om konkurranse, de etablerer makt. Men: ingen ble drept!

Ingen martyr!
Kan det tenkes at drap og en mulig martyr ble utelatt? Teoretisk: Ja. Men: omkostningene med å ikke ha noen martyr var store.

For en martyr, en helgen, var garantist for å kunne ha relikvier. Primærrelikvier: kroppen, knokler, bein. Sekundærrelikvier: det en helgen har tatt på (klær, Jesu kors …).

På grunn av mangelen på helgener, og dermed primær- og sekundærrelikvier, oppstod en annen regel på Irland, et annet martyrium: å reise ut, enten for å leve et asketisk liv eller for å grunnlegge kloster andre steder, og noen irer har reist langt (Tyskland, Belgia, Sveits).

Ut av det vokste det frem enda en sjanger: sjøreisefortellingene (f.eks. Navigatio Sancti Brendani).

Epilog – skriften, en gang til
Kellsboken som det fremste eksempelet, påbegynt i Iona, fargerikt utsmykket, en fantastisk penneføring, figurer, dyreskikkelser, krypdyr, fugler, trukket inn i bokstavene – og ikke én av dem er plassert tilfeldig, de er med på å understreke budskapet.

Det viser atter en gang: kirke og kultur hører sammen.

Etter foredraget ble det kaffe og julekake og også tid for noen spørsmål i etterkant av det.

36 personer var med på møtet.

Kvelden ble avsluttet med liturgisk samling i Romsås kirke, ledet av Vibeke Bergjø Aas.

Referent: Carsten Schuerhoff

Her kan du se noen bilder fra møtet.