Tirsdag 25. mars 2014 kl. 19.00 i Rødtvet kirke

Frelse eller Feelgood var tema for Merete Thomassens foredrag. Hun har nylig utgitt boken Når dere ber sammen med Sylfest Lomheim. Den gir menighetene råd og veiledning i arbeidet med å utforme bønner i gudstjenestene. Hva ber vi Gud om? Hvilken forestilling har vi om Gud? Hvilket menneske er det som ber? Hva har preget endringene?

Hun trakk fram Klokkerbønnen fra 1920-liturgien som har noen av disse bønneemnene: Jeg har kommet hit for å høre. Jeg sørger over mine synder. Jeg håper på forbedring gjennom troen på Jesus. Dette er alvor. Det gjelder syndsbekjennelse, sjelens frelse og det evige liv.

Gjennom gudstjenestereformen knyttes liturgien tydeligere til hverdagen og livet som leves daglig. Tema som nevnes i forslagene til nye bønner er: Håpets fantasi, farger og glede. Det gjelder å tenke godt, fint som det er å være i Herrens hus. La de gode drømmene være der, det er jo så fint å samles. Her er det ikke snakk om sjelens frelse. Her gjelder det å komme inn i en bestemt sinnstilstand. Ord som gjerne brukes er fellesskap, dialog, forhandlinger, naturen, fred, dialog og samarbeid, mistenksomhet og prestisje, mot og kraft. Alle skal respekteres, også flyktninger.

Vi ber nå Gud om mindre og mindre, og at vi skal bli flinkere og flinkere. Det er vi som skal bli de effektive utøverne. Målet med gudstjenesten synes å være å kjenne hvor fint det er å ha gode følelser. Det er mennesket som nå skal sørge for helbredelsen gjennom dialog, samarbeid og forhandlinger.

Samtidig: Vi vet mer enn i oldtiden. Det er ikke Gud som skaper krig. Vi er satt til å ta vare på skaperverket.

Noe av problemet med de nye bønnene er at de ordrike, platte, poetiske og fryktelig detaljerte. Bønner er ikke poesi. De skal være korte og konsise.

Den lutherske kirken har hatt en tendens til underkommunisere forvalteransvaret, ble opptatt av nåden alene. Du kan ikke fortjene frelsen. I vår tid hopper vi bukk over det ondes problem. Det ubegripelig onde. Det kommer ikke til uttrykk i nyere bønnespråk, vi får ikke lov å være sint eller rasende. Skal jo gå ut igjen og bare være glade.

Har vi blitt alt for mye preget av næringslivets språk? Tidligere tider løftet fram lojalitet og flid. I det nye arbeidslivet gjelder selvrealisering, egne evner og kreativitet. Det er ditt eget liv som skal utvikles. Tilgjengelighet og fleksibilitet. Rutinearbeid er det verste. Du møter veggen, er utbrent. Det som hjelper er coaching og mindfulness. Alt er mulig for den som tror på seg selv. Tidligere var alt mulig for Gud. Nå trenger du ikke Gud.

Men den som ber skal vite at Gud ikke svikter. Les Fadervår, det er en god bønn!

————–

En avsluttende oppsummering kommer fra den svenske teologen Gustaf Wingren: Bønn er å stå ved sin egen grense. Alt håp er bønn. Det nye som kommer er ikke av det onde. Vi må få lov å stå midt i livet slik det er.

Etter kaffepausen ble det mange spørsmål, kommentarer og en god samtale før kapellan Anne Berit Evang hadde den liturgiske avslutningen i kirken.