Lørdag 22. februar 2014 kl. 11.00 i Trefoldighetskirken
Et større ‘vi’
konferanse om religion og nasjon, arrangert av Norske kirkeakademier i Trefoldighetskirken lørdag 22. februar 2014 i tilknytning til Grunnlovsjubileet.
Groruddalen kirkeakademi hadde vurdert selv å lage et møte om Grunnloven. Men da Norske kirkeakademier arrangerte dette seminaret, sluttet Groruddalen kirkeakademi seg til i den forstand at medlemmene ble anbefalt å delta som på et vanlig møte.
Overordnet problemstilling: Forholdet mellom kulturarv og livssynsåpenhet.
Møtet ble ledet av Kristin Gunleiksrud Raaum, generalsekretær i Norske kirkeakademier
Som innledning sa hun at tittelen på seminaret hadde utspring i Grunnlovens paragraf 2 (2012-revisjonen): Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv … Når man her sier vor/vår, hvem er da vi? Seminaret ønsket å utforske dette.
Seminaret besto av fire foredrag, med noe debatt. Foredragsholderne var Didrik Søderlind, redaktør av Humanist, Humanetisk forbunds blad, Tom Egil Hverven, litteraturanmelder i Klassekampen, Bente Engelsen, Riksarkivet og Nils Ivar Agøy, historiker og styreleder i Norske kirkeakademier.
Didrik Søderlind: Åndelighet som maktspråk – om religionsfrihet og kulturarv
«Trenger vi religionsfrihet? Alt vi trenger er allerede sikret på andre måter.» Ateisten Søderlind svarte: De som sier slikt, har ikke forstått religion. Vi trenger religionsfrihet. Kristendom er en nøkkel til å forstå vår kultur. Religion og livssyn er noe mer enn et sett meninger, det er også språket, kostholdet, handlinger. Troen sitter ikke etter hvert i hodet, men i kroppen, i alt en er. Søderlind ba derfor ateistene ta inn over seg hvor viktig religionsfrihet er for religiøse – og – religiøse forstå at ikke-religiøse må kunne slippe klassifiseringer og vurderinger ut fra religiøse normer. Søderlind hevdet til slutt at kristendom neppe ville komme under press på tusen år i Norge på grunn av sin kulturformende kraft.
Tom Egil Hverven: Om Dag Solstads og Jonas Gahr Støres norske ‘vi’ i perioden 2006–2014
Hverven reflekterte over hvem «vi» kan være med utgangspunkt i Dag Solstads siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 (fra 2013) og Jonas Gahr Støres sosialdemokratiske vi-forståelse. Støre vil ha et større vi, mens Solstad synes det norske vi er for USA-vennlig og vil bekjempe det. Ut fra dette beskrev Hverven ulike vi, embetsmenn eller bønder i Grunnlovens første tid, sosialdemokratiets vi, og flere. Han påpekte at slike vi-oppfatninger alltid har et ekskluderende element. Noen er innenfor vi-begrepet, og andre utenfor. Er det da et vi?
Bente Engelsen: Eidsvoll 1814 – Martin Luther. Religionsdebatt tur/retur
Engelsen ønsket i utgangspunktet å forstå munkeforbudet (og dels jødeforbudet) i den opprinnelige Grunnloven. Hun påpekte at Grunnlovens fedre nok var moderne også når det gjaldt religionsfrihet, men at de samtidig var bundet av sin historiske kontekst. I 1814 var en påvirket av 300 års lutherdom. Luther hadde gjort opprør mot pavekirken. Kong Christian 3. var preget av Luther og trengte samtidig styringsmidler. Kirken var et egnet middel og religion ble derfor sentral og kongestyrt. Forordninger fra kongen ble f.eks. lest opp i kirkene. I 1814 hadde Christian Frederik denne kirkestyringen i ryggmargen. Innkallingen til riksforsamlingen skjedde gjennom kirkene, og kirkene var valglokaler. For Eidsvollsmennene var helt fri religionsutøvelse absurd, det fratok kongen et sentralt styringselement. Grunnloven tillot nok en form for religionsfrihet, men ikke fri religionsutøvelse. Man måtte ikke påvirke andre. Munkeforbudet må forstås på denne bakgrunn. Jødeparagrafen er av en liknende karakter, selv om andre elementer der også var medvirkende.
Nils Ivar Agøy: Den lutherske arven og det moderne ‘vi’
Agøy hevdet at viktige samfunnstrekk i våre dager springer ut bl.a. fra den lutherske arven, som tiltro til fellesskapet, solidaritet, likhet. Agøy vurderte hvordan lutherdommens alminnelige prestedømme og toregimentslæren har bidratt til dette. Tanken om det alminnelige prestedømme bidro til at folk måtte lese Bibelen, noe som innebar opplæring (leseferdighet, folkeskolen, konfirmasjon). Lutherdommen ble kitt i samfunnet. Toregimentslæren førte til at all øvrighet skulle adlydes – selv om det av historiske grunner (se Engelsens foredrag over) var en betydelig sammenblanding av de to regimenter. Også Luthers syn på arbeid (alt arbeid er i prinsippet likeverdig, alle som kunne, skulle arbeide, ikke sløsing, kroppsarbeid ikke simplere enn annet arbeid) formet også samfunnet. Velferdsstaten har sitt utspring i slike tanker. Da det gamle forsorgsvesenet falt bort etter det store hamskiftet, overtok ideelle organisasjoner med kristen bakgrunn slikt arbeid, med offentlige midler.
Kristin Gunleiksrud Raaum avrundet konferansen med nok en gang å understreke hvor viktig det er å debattere hva Norge er og skal være. Det er tankevekkende å huske at 1814 i Norge har vært kalt Miraklenes år, mens det i Danmark kalles Katastrofeåret.