Søndag 28. august 2022 kl. 14.30 – 17.00, Lunden kloster
Klikk her for annonseringen av dette møtet, med bakgrunnsinformasjon.
Utflukt til Lunden kloster
Groruddalen kirkeakademi gjestet Lunden kloster en vakker sensommerdag og ble ønsket varmt velkommen av Sr. Anne-Lise i klosterets kapell. Nitten personer fikk da lytte først til et innlegg ved Einar Østerhagen, kapellan i Grorud sokn, om luthersk tidebønntradisjon, og deretter til en samtale mellom Østerhagen og Sr. Anne-Lise.
Før Østerhagen slapp til, understreket Sr. Anne-Lise viktigheten av gjensidig dialog og samarbeid og minnet om at hennes hjerte sto kirkeakademibevegelsen nært, hun mottok Brobyggerprisen tilbake i 2008. Og det var nettopp dialog og samtale som var den røde tråden gjennom besøket.
Østerhagen har jobbet med en analyse av sju forskjellige tidebønnliturgier og har sett på både struktur, salmodi (utvalg av Davidssalmer), antifoner (omkved fra bibelske salmer), hymnologien (valg av salmer), lektionar (utvalg av bibelske tekstlesninger), responsorier (svarledd) og bruken av Fadervår. I tillegg har han sett på bruken av liturgiene, her skjelnes det mellom katedralbruk (offentlig bruk i f. eks. gudstjenester) og monastisk bruk (privat bruk i f. eks. kloster).
Østerhagen pekte på at det kom store forandringer med reformasjonen, de gudstjenestelige elementene styrkes, herunder den offentlige bruken og prekenens betydning, antall tidebønner reduseres og bruken av morsmål (istedenfor latin) kommer inn. Hymnologien, den felles salmesangen, fremheves. Prekentjenesten styrkes ytterlige ved kirkeordinansen av 1542.
Pendelen svingte så noe tilbake ved at fellesskapet fikk fornyet betydning på 1800-tallet, diakonissehusene er helt klart et tegn på det, før en økt liturgisk bevissthet på på 1900-tallet igjen økte interessen for luthersk tidebønn.
I 1948 utga Agnar Sandvik «La oss alle be. Norsk Tidebønn», denne kom i flere utgaver og ble igjen nyutgitt i 2017. Sandviks tilrettelegging peker tydelig på at Den norske kirke ikke har et offisielt system for tidebønnene. Det som finnes er Laudes, Vesper og Completorium som faste ordninger i Norsk Salmebok, men det er tydelig at disse ikke egner seg til kontinuerlig, daglig bruk. Ifølge Østerhagen er verken tekstutvalget og frekvensen bredt nok anlagt, og ordningene er ikke tilpasset kirkeåret.
Disse ordningene brukes (her refererte Østerhagen både egen og andres praksis) gjerne i stabssammenhenger, som en forberedelse til den kommende uken, stikk i strid med opprinnelig tidebønntradisjon, hvor søndagens tekst fulgte gjennom uken. Østerhagen spurte da, går vi med dette for raskt frem, går vi glipp av noe, av roen og et liv i rytmen av en søndag som følger og leder oss?
Mot slutten kom Østerhagen innom Vaticanum II, interessant nok har dette konsilet også konsekvenser for den økumeniske samtalen om tidebønnene, som har en lang tradisjon bak seg, men som ikke er statisk. I disse dager arbeides det med tonesetting av lutherske tidebønner utviklet på Engen kloster på Toten, et langvarig og meget interessant arbeid.
Sr. Anne-Lise tok opp tråden, minnet om at det på katolsk side først var med Vaticanum II at morsmålet ble brukt i tidebønnene. Hun fortalte så om tidebønnpraksis i Lunden kloster hvor en serie over tre år sørger for at Bibelen og mye av kirkefedrene får lyde. På Lunden har de fem tidebønner i løpet av dagen, tre store og to små; disse leder frem til og leder vekk igjen fra høymessen, som står i midten. Nonnene henter inspirasjon fra disiplene i Apostlenes gjerninger, der de samlet seg og ba i husene, og dro til tempelet for å be. Livet er tegnet og preget av en rytme hvor bønn og Guds ord står sentralt og gir næring til det daglige livet. Det er bønnen og Guds ord som preger livet og med dette siden også tankegangen, vi surrer, sa Sr. Anne-Lise, ikke rundt oss selv, men rundt Gud. Bibelen gjennomtrenger livene – og i møte med dagens utfordringer minnet hun om Martin Luthers diktum at det gjelder «å avbede frykten».
Det hele ble så avrundet med en samtale mellom Sr. Anne-Lise og Østerhagen. Og etter denne ble det plass til både en kaffepause i stuen og en tur gjennom den flotte hagen med rådyr, ekorn og ugle, med nyplantede blomster og gamle frukttrær. Her var det Sr. Elisabeth som ledet an med kyndig guiding.
(Referent: Carsten Schuerhoff)