Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.
Ammerud på 70-tallet. En personlig historie
Jon Gunnar Jørgensen ønska sangeren Ingrid Enge Drange og den pensjonerte presten Ragnar Tesdal velkommen i menighetssalen i Rødtvet kirke, en sal som var nesten fullsatt med rundt 80 tilhørere.
Tesdal hadde forberedt en reise tilbake til 1970-tallet på Ammerud og han tok utgangspunkt i tida på Rønningen folkehøgskole. Her fikk de besøk av drabantbypresten Edvard Haugland fra Ammerud, som fortalte levende om utfordringene og mulighetene i de nye drabantbyene. Av 120 folkehøgskoleelever, meldte 80 seg som frivillige. De drev barnegrupper i oppgangene i blokkene på Ammerud, mens Tesdal sjøl blei leder på ungdomsklubben Akutt. Tesdal minna om dimensjonene, i ei blokk på Ammerud kunne det bo mellom 800 og 1 300 mennesker, folk bodde tett, alle var nyinnflyttede. Sentrum for arbeidet blei et hus og et kollektiv i Bergensveien. Der bodde det sju unge folk som hadde til felles at de jakta på ur-kristendommens idealer. De hadde felles økonomi, men det skal ikke stikkes under en stol, de var slitne, utbrent, eller etter hvert utbrent. Kirka pressa dem og de lot seg presse.
Tilhørerne delte en del av disse minnene, flere har hatt ei fortid i koret Salt. Det blei tydelig da Drange og Tesdal dro i gang første sang – You’ve got a friend. Mange var med og sang, denne kunne de fortsatt!
Tesdal nevnte Apalløkka skole, et godt, men også utfordrende miljø. Ammerud hadde dårlig rykte og en som evna å se folk var Karsten Isachsen, som formidla kontakt mellom ungdommer og Haugland og Tesdal på Ammerud. Det gjaldt da som nå, å se enkeltmenneskene. Ammerud hadde mange lag, men bak det dårlige ryktet banka et stort hjerte.
Ungdomskoret Salt blei viktig for flere, et miljø og et fellesskap som også engasjerte seg andre steder da de var på turer, og som tok del i det lokale på Ammerud, blant annet under bydelsdager. Koret var i dette del av ei større satsning som både kirka og KFUK-KFUM sto bak. Det fantes Ten Sing-kor flere steder, på Tonsen holdt Bjørn Eidsvåg til, Torkil Baden på Rødtvet, Ellen Pettersen på Grorud, Rolf Nicolaisen på Fossum, Berit Tversland og Gunnar Wik på Stovner og Einar Arne Garlid og Tesdal på Ammerud. Ten Sing bød på muligheter, du måtte ikke være god for å være med, men du kunne bli god. For mange artister blei Ten Sing deres arnested.
Igjen og igjen blei foredraget krydra med sanger Tesdal har skrevet selv og som han framførte sammen med Drange. Dette var sanger som også omhandla de utfordrende sidene, som Ammerudgjengen, kriminalitet, vold, drap og fengselsopphold, og som samtidig pekte på engasjementet som vokste ut av at koret og miljøet rundt engasjerte seg i nettopp dette. Venja Ruud Nilsen dro etter hvert i gang Musikk i fengsel og frihet, et tilbud som fins den dag i dag, og Arild Brandt var blant initiativtakerne til Granittrock på Ammerud.
Tesdal så at disse langtidsvirkningene fins. Dog for Salt, som hadde vært fremtredende under tenåringstreffet (TT) i 1976, betydde bygginga av Rødtvet kirke i 1978 at fokuset flytta seg; fra det mer eksperimentelle i tilknytning til Ammerudhjemmet og kjellerens øvingslokaler for forskjellige band, til et mer ordna menighetsliv innafor Den norske kirke. Romsås kirke brant i 1986. Politikerne ga blaffen, brydde seg ikke – og ungdomsmiljøa i bydelen ga opp, følte seg rett og slett oversett.
Men, så sang Tesdal og Drange til slutt: There is hope, joy, there’s mercy hidden in the world today.
Kaffepausen blei prega av livlig prat og gjensynsglede, det blei tid til noen spørsmål, før Tone Marie Falch leda ei liturgisk avslutning i kirkerommet.