Tirsdag 11. april 2023 kl. 19.00 i Fossum kirke

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet, med informasjon om tema og foredragsholder.

Straff, tilgivelse og forsoning – sett fra prestetjenesten i fengsel

På tredje påskedag fant 19 deltakere veien til Fossum kirke hvor Jon Gunnar Jørgensen ønsket velkommen og presenterte kvelds foredragsholder, Elisabet Kjetilstad, prest ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt.

Kjetilstad nærmet seg de store ordene som straff, tilgivelse og forsoning lavmælt, avveiende og med alvor, og hun tok forsamling med inn i et ettertenksomhetens landskap som hun åpnet med inntrykk fra en pilegrimsvandring som hun har gjennomført med innsatte fra fengselet. Hver av de innsatte ble oppmuntret til å bære på en sten, i hånden, i lommen, i sekken, en sten som skulle følge på vandringen, en sten som ikke nødvendigvis må stå for straff eller forsoning, men som like gjerne – og fra kveldens tema kanskje også overraskende – kunne være med på å symbolisere et barn, et håp eller en drøm. Det er ikke lett å bære, det er ikke lett å være: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt 6, 12). – Skyld, tilgivelse og forsoning er knyttet til det å ha et ansvar.

I fengselet er det mye straff, mye tvang, men det finnes fri-rom, på Bredtveit i form av an kirkehage hvor noen av de innsatte har lagt belegg-sten i form av en labyrint. Hva sier så Bibelen, kanskje Den norske kirke, om forsoning? Hos Matteus finner vi det greske aphiémi (ἀφίημι), å la fare, å legge noe bort eller bak seg. Hos Paulus finner vi katallagé (καταλλαγή), en forsonig som dekker over eller dekker til det som har vært eller er og i Det gamle testamente kan ruach (רוּחַ), ånden, pusten det som fører til eller gir liv, peke på forsoning og det latinske reconciliare peker på det prosessuelle, det som må føres sammen (igjen), slik vi også kjenner det fra det norske for-sone.

Finnes det, så lurte Kjetilstad videre, forutsetninger for at det som beskrives her kan skje? Må noen innse skyld, må prosessen innebære et oppgjør, en frigjøring, en forandring? Det er ikke sikkert at det finnes universelle tilnærminger til dette, like fullt peker erfaringene fra fengselet på at et uunnværlig aspekt er det å måtte forholde seg til det som har skjedd, til det jeg har gjort og til det jeg selv har blitt utsatt for. Og i møte med dette er det viktig å ha selverkjennelse, Kjetilstad poengterte på finurlig vis at det er noe jeg må forstå at jeg ikke forstår.

Er det i dette åpne landskap likevel teorier som kan gi noen pekepinn, er det noen sporer på veiene mot forsoning? Kjetilstad nevnte både Dennis Rothermel, Miroslav Volf, Paul Ricœur og Gordon Mordechai; men teoriene gir ingen easy-fix. Ricœur er opptatt av at minnene muliggjør et åpent blikk og setter minnene i fokus. Minnene ikke som fortid, ikke som nåtid, men som bro, som en erkjennelsesmulighet, en mulighet til å besøke sårene, til å la dem få plass og til å åpne en ny forståelse av virkeligheten og således også som en mulighet til å plassere ansvar og skyld. Og Volf minner om at enhver tilgivelse også er en dom, for det er alltid noe som ikke skal overses, først da er tilgivelse også frigjørende.

Med Martha C. Nussbaum pekte Kjetilstad på en transactional foregiveness (som prosess med elementer som å erkjenne, å bekjenne, å besinne seg og å forandre), en unconditional forgiveness (som for eksempel i nattverden) og en uncoditional love and generosity, en tilgivelse som gave (cf. Luk 15, 11–32).

Dette gave-aspektet ble så dratt inn i samtalen mellom Desmond Tutu og Nelson Mandela. De sørafrikanske sannhetskommisjonene var opptatt av møtene og samtalene, det å gå tilbake til minnene sammen, med en åpen utgang. Og mens Mandela i kjølvannet av dette påpekte at det å fortelle og det å se fremover var det avgjørende som hendte, var Tutu at tilgivelsen var en viktig del av prosessene. Forsoning og tilgivelse forblir flyktige fenomener – og kan og må likevel settes ord på. Ved slutten av pilegrimsvandringen, når presten Kjetilstad og de innsatte kommer frem til Nidaros, legges stenene ned på alteret i Østre oktogonkapell (med kopi av Olavsfrontalet). Og så veller håpsordene frem, lyder velsignelsen:

Må din vei komme deg i møte,

vinden alltid være bak din rygg,

solens lys leke på ditt kinn,

regnet falle vennlig mot din jord.

Og må Guds gode hånd verne om deg

til vi møtes igjen.

Etter en god pause med kaffe, te og julekake ble det tid til videre samtale og refleksjon før kvelden ble avsluttet i kirkerommet hvor Anders Kristensen Nordvik ledet Completoriet.