Tirsdag 7. mai 2019 kl. 19.00 i Furuset kirke

Er det håp for kirken?

Klikk her for å se annonseringen av dette møtet

Etter årsmøtet var det duket for foredrag ved Kristin Gunleiksrud Raaum, generalsekretær i Norske Kirkeakademier og leder av Kirkerådet og Oslo bispedømmeråd.

Er det håp for kirken? Gunleiksrud Raaum snudde med en gang på det hele, og spurte heller: Hvor ser jeg håpstegn for Den norske kirke? Hennes svar var treleddet: Jeg ser håpstegn på Holmlia, på Grønland og i Groruddalen – nettopp der hvor kirken ikke er en majoritet, men der hvor kirken må finne andre måter å være på. Hvor selvfølgeligheten er borte, der utløses det håp, gjennom åpne kirker, pilegrimsvandringer, religionsdialog og lignende.

Det åpner også, så Gunleiksrud Raaum, for å se på koblingen mellom medlemsbetjening og ressurstildeling på nytt, denne koblingen er ikke lenger sakssvarende, kirken må tenke gjennom finansieringsordninger, nye måter å være kirke på trenger andre begrunnelser for ressurstildeling.

Men Gunleiksrud Raaum stoppet ikke her, gikk enda et skritt tilbake for å kunne se enda mer prinsipielt på det hele: Ser vi at kirken forandrer seg, minner det om at kirken ikke er støpt i en form, det gamle cuius regio eius religio som binder kirke, konge og makt tett sammen, er ikke lenger mulig.

Det er viktige forandringer som har kommet med grunnlovsendringene i 2012; særlig understreket Gunleiksrud Raaum § 2 og § 16 i grunnloven: Verdigrunnlaget forbliver, altså: kontinuitet!, gjennom kirken, samtidig som religionsfriheten ivaretas.

En utfordring som meldte seg, som ikke er aktuell politikk, men som bør drøftes også internt i kirken er, ifølge Gunleiksrud Raaum, spørsmålet om statens støtte til kirken er bundet til en bestemt forståelse av Den norske kirke som folkekirke. Avgjørende er det, så forutsatte hun videre, at begrepet ikke gjøres til et begrep innenfor statistikken, men at folkekirkebegrepet knytter an til erfaringene fra Holmlia, Grønland og Groruddalen, som kirke i nærmiljøet og som møteplass.

Det betyr ikke å ikke ta statistikken på alvor, særlig de synkende dåpstallene burde ha utløst bekymring på et mye tidligere tidspunkt, her er det mye å gjøre og det som må gjøres må gjøres nå. Det må understrekes at dåpen ikke er for de aktive i kirken, men for alle. Og det må jobbes mot trender som gjør dåpen til en dyr fest for de vellykkede, de bunadskledde, de som har fått det til.

Hele foredraget munnet så ut i en appell: Den norske kirke er ikke en kirke på defensiven, det mange som driver den, både i kirken og i lokalsamfunnet.

Folkekirken er således en kirke som, også gjennom kirkerommene, bærer fortellingen om evangeliet, som er seg bevisst på at mennesker har en dyp iboende lengsel etter å bli sett som den de er, folkekirken er kirken som er tilstede og som i dette har Jesu møter med menneskene rundt som forbilde og forpliktelse.

 

Det ble så julekake og kaffepause, før det ble diskusjon og samtale og en liturgisk avslutning ledet av Annette Dreyer, prest i Ellingsrud og Furuset menighet.

Her er noen bilder fra møtet: