Tirsdag 8. mai 2018 kl. 19.00 i Ellingsrud kirke
Klikk her og se annonseringen av dette møtet.
Årsmøtet ble som vanlig avviklet i forkant av medlemsmøtet. Se eget referat.
Denne kvelden sto leder av Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, på programmet med spørsmålet «Er det håp for kirken». Dessverre måtte Kristin melde forfall pga. sykdom. På svært kort varsel trådte Harald Hegstad inn og holdt et interessant foredrag om samme tema. Hegstad er nestleder i Kirkerådet og dessuten nestleder i Bispedømmerådet.
Lite visste styret om hvor aktuelt dette spørsmålet skulle bli i mai 2018. Møtet ble holdt i Ellingsrud kirke, som er blant de kirkene i Groruddalen som er truet av nedleggelse eller omdisponering etter den nye kirkebruksplanen.
Hegstad trakk opp de store historiske linjene fra kristendommens spede barndom i Midtøsten, der mennesker søkte sammen for å dyrke sitt felles håp og sin felles tro. Forsamlingen var ikke noen organisasjon, men et menneskelig fellesskap. Da kristendommen ble statsreligion under keiser Konstantin, gikk kirken fra å være et felleskap i opposisjon til statsmakten til å bli en statsbærende organisasjon. Også i Norge har kirken inntil nylig vært en organisk del av statsapparatet – en statskirke. Den er nylig avviklet, og kirken i Norge står dermed overfor en ny tid med helt andre rammebetingelser.
Med Grunnloven ble Statskirken lovfestet, og den omfattet praktisk talt hele befolkningen. Man kunne snakke om en folkekirke. I mange sokn i Oslo er tilhørigheten til Den norske kirke godt under 50 % og noen steder ned mot 30 % Kan vi da snakke om en folkekirke? Det er naturlig at slike endringer i befolkning og religionstilhørighet får konsekvenser for kirkeorganisasjonen.
Folkekirken er blitt definert som «den religiøse dimensjon i et samfunn». Denne definisjonen er mer problematisk i dag enn den var for en generasjon siden.
Er det håp for kirken? Ja. Så lenge mennesker søker sammen om sin felles tro og sitt felles håp, er det håp for kirken. Men vi snakker da ikke om kirken som en sterk statsbærende organisasjon, men som et fellesskap for kristne.
Diskusjonen etterpå var preget av den aktuelle situasjonen i Groruddalen. Det ble reist spørsmål om gudstjenestens plass i menighetslivet. Det ble påpekt at en nødvendig innsparing på 10 mill. er forholdsvis lite i forhold til et budsjett på 240 mill. Det som skjer i stor skala i Groruddalen er det samme som skjer i mindre skala ellers i landet. Hvordan møter Kirken dette? Om man legger ned en kirke bryter man samtidig ned en struktur av sosiale og kulturelle aktiviteter som er bygget opp rundt menigheten. Dette er inngrep som vanskelig kan reverseres. I kirkebruksplanen blir 9 kirker i Oslo forslått avviklet/omdisponert. 8 av disse er i Oslo øst og 4 av disse i Groruddalen. Hvor er solidariteten her?
Hegstad viste stor forståelse for de bekymringene som kom fram i diskusjonen og gjorde seg til talsmann for en fortsatt god dialog mellom menigheter og beslutningstakere.
Møtet ble avsluttet med kveldsbønn i kirkerommet, ledet av Sara Elisabeth Skreppedal Moss-Fongen (vikarprest i Ellingsrud).
32 personer hadde møtt fram.
Nedenfor er det noen bilder fra møtet.